Havn
Avertia
Jeg maler på et lerret, Svarte fjell og mørke vann
Solen brenner og dagen blir klar, For de som makter
Å ro mot strømmen, av egne tanker
Å bli til noe annet, å kaste en annens anker
Let deg frem til din egen våg
Og kast ditt anker
Let deg frem til din egen våg
Og senk dine tanker
Hvert skifte fra natt til dag
Alt er kontrollert kaos
Når tidevannet strømmer inn
Og malingen renner av
Tiden, konstant I bevegelse
Et skjær under overflaten, kan være en katedral
Alt rundt er urolig, akkurat som havet
Stort nok til å senke han, han som ikke vet svaret
Han som ror I eget vann
Etter svar I neste havn
Svaberg blir slipt ned av vannet
Og det blir aldri det samme
Jeg fortsetter å male I mørke
Et fuktig maleri I saltvann
Jeg fortsetter å ro I mørke
I et kjølig landskap
Kunsten er svart, det må an være
Ta min pensel, gå min vei
Kraften, av mørke
La meg male I fred